En gentleman, en WC – også meg da…

Nå har det seg slik at Jr har fått øreproblemer og derfor måtte opereres pittelitt her en dag i forrige uke. Vi leverte Jr i tidlige morgentimer på dyrehospitalet og så gjensto det bare å vente... I denne ventetiden ble det en del kaffilurker - både for å holde varmen og for å få tiden til å gå - ja også smaker det jo sabla godt også vet man Og når man har drukket x antall kopper med take-away-kaffilurker så må det trille ut igjen - naturens gang du vet... Så da klokken var noe over ti og et kjøpesenter hadde åpnet dørene satt jeg fart for å finne et toalett - og jeg fant et toalett - en WC du måtte betale 10 svenske riksdaler for å stikke innom. Heldigvis hadde jeg en tier i lommeboken, for nå begynte det liksom å haste... Jeg la på tieren og mekanismen klikket og jeg kunne åpne døren og gå inn - fort inn - og jeg så døren rett frem hadde hvit låsfarge så jeg saktens flagret fremover og rev opp døren.

DER satt det en herremann - en sånn velkledd herremann som du vil kalle en gentleman om du definerer han etter utseendet. Han hadde lyseblå skjorte, velsentrert stilfullt slips - hans strømper hang fast i slike strøpeholdere menn brukte før det ble strikk i strømpeskaftet og den koksgråe buksen lå velfoldet rundt bena hans  -  og håret, ja håret - det var så velfrisert og luggen lå vakkert i bølger ~ og på døren hang hans kamelhårsfargede ullfrakk - og inn der kom jeg.

Nå kan en få inntrykk av at jeg ble der inne en stund, med tanke på den detaljerte beskrivelsen, men neida - jeg var der bare et lynraskt øyeblikk, inntrykket var imidlertid så kraftig at hjernen liksom frøs bildet og lagret det på min "netthinne".

Jeg mistet heldigvis ikke taleevnen og fikk sagt: ursäkta samtidig som jeg nærmest rygget ut i et bukk av forlegenhet. Og det er da denne herremannen fullender sitt gentlemaninntrykk - han svarer meg høflig; ett ögonblick bara...